Om 5 minutter er det 3 måneder siden jeg så mamma sist i live og snakket med henne. Heldigvis var de siste ordene hyggelige “God natt mamma”
Det har vært ganske tøft disse månedene. “Alle” andre lever livene sine som vanlig. Få av dem husker på at sorgen over å ha mistet mamma blir faktisk ikke bare borte selv om mange andre lever sine vanlige liv.
Heller ikke så lett å få muligheten til å tenke igjennom ting og få sørge litt når det er så mange som krever noe av meg. Det viktigste er at barnebarna til mamma blir ivaretatt. Det er de som betyr aller mest for meg og jeg vil at de også skal få rom og tid til å sørge og kunne gå videre etterhvert………
#3måneder #sorg #død #savn
For et år siden kom sjokket. Mamma hadde fått påvist kreft og sannsynligvis var det allerede spredning.
Det ble et kjempesjokk, men vi klarte å samle oss rundt henne og være sammen med henne under den videre utredningen. Helt forferdelig den dagen og de ca 6 ukene etter det hvor videre utredning pågikk, men det er en person man er så uendelig glad i og da stiller man opp.
I etterkant stiller jeg spørsmål om utredningen tar for lang tid. Det er altfor mange mennesker involvert. Jeg har sett i papirene til mamma hvor mange leger hun snakket med bare under den perioden. Det var 5 stykker. Etterpå og under behandling ble det over dobbelt så mange. Selv om de jobber i team så er det vanskelig for pasienten å forholde seg til dette. Dessverre er det også mange av legene på f.eks Radiumhospitalet som bare ser pasienten som en “sak” eller “case” ikke som den helhetlig personen og pasienten man faktisk er.
Nå i etterkant føler jeg bare tom. Kunne det plutselige dødsfallet hennes i juli vært unngått? Fulgte de henne godt nok opp? Hvordan var det forsvarlig å bare sende pasienten hjem uten tettere oppfølging den første tiden? Hvorfor ble det ikke fulgt opp om det var kommet nye svulster? eller for den saks skyld andre ting som kunne gjøre at hun var mer utsatt for å død tidligere?
#kreft #diagnosen “ettårsiden
